Juledagstanker om fremtiden, snøen og kulda

Toppturlivet handler mest om å nyte nuet. Men for de av oss med mye av tankegodset rotfestet i hvordan vi skal kunne ferdes tryggest mulig til evig tid er fremtiden en viktig del av nåtiden. 

Juledagene i nord så langt på sosiale medier (for de av oss som har måttet være inne) mørketidslyset mot oss av dype skispor, og folk med oppspilte fjes som har vært ute og leka i herlig ubunden snø. Akkurat som det skal være. Ren turglede.

                                         Turglede. Tverrfjellet, Kvaløya, julaften 2017. Foto: Heidi Berg

1.juledag ble oss prisgitt med kaldt vær og lite vind. Da må vi samtidig med gleden over herligheten kunne tenke et par tre tanker til.

Den umiddelbare tanken; overflaterim. Den entydige bekreftelsen lå da også også tydelige fremme i dag ettermiddag:

                                          Overflaterim på Tromsøya 25.12.17

I seg selv så utrolig vakkert å se på med sine glinsende overflater. En estetisk visuell nytelse kreert av naturens egne mestere.

Men en ny tanke tenkes umiddelbart; hva med morgendagen?  Fortsatt kaldt og lite vind? Enda mere av naturens kunstverk voker frem …

Eller?  Det utfordrende scenariet.

Snø. Først lett snø som faller og uten vind. Så etter hvert litt økende vind. Rimet dekkes først av ubunden snø. Som deretter blir dandert til med myke nysnøsflak eller fokksnøflak.

Wow. Nedsnødd overflaterim. Kollapslaget ligger klart. Flaket likeså. Sandwichen er servert.

Parallelt tenkes enda en ny tanke. Kulda er djevelens gave til oss. Oppbyggende omvandling. Kantkornlag.  Dette hersens ord som vi helst ikke ønsker å ta i vår munn. Men som de senere år har fått utvidet tilgang til vokabularet vårt. Som vi vet kan ende opp i disse pytonske vedvarende svake lag. Som kan leve med oss så altfor lenge gjennom vinteren og på mange måter kunne begrense turgleden.

Så da. Hvorfor ikke bruke de varme juledagene inne. Til også å tenke litt om og på kulda ute. 

Vi vet hva dagen i dag har brakt oss av gleder  Men samtidig gitt oss fremtidens utfordringer. Overflaterim og kulde.

Så hva med morradagen. Både den i morra og den om ei, to uker.

Hva kommer da. Lekestue…eller??

Tenkt lenge nok og vil lære mer? Her kan lese om overflaterim, kantkorn og vedvarende svake lag

- Vi vurderer underveis!

Sjelden eller aldri har jeg opplevd en dag som den. Sprekkene skjøt ut som geværskudd når vi satte skiene ned på snøen. Drønnene ljomet stille rundt oss. I alle retninger. Skred løsnet som nysnøen på trærne når vinden begynner å få tak. Noen naturlig utløst. Andre fjernutløst av oss.

Det var som å spore midt gjennom ei teaterforestilling med tittel "Entydige tegn på betydelig skredfare." Tonesatt av puff, womb, rutsj og tsjjj.

Varselstjerna lyste skarp rød. Absolutt ingen langdryg diskusjon behøvdes. Det var umiddelbart en tykk strek under konklusjonen: Idag holder vi oss unna alt skredterreng!!

                                                    Illustrasjonsbilde fra Magic Mountain Lodge, Lyngseidet

Om kvelden. Turoppsummering av dagen. 

Rammesatt av dagens monumentale lærebok. Tegnsatt entydig i rødt på hvitt med få andre nyanser. Her var det enten eller og ikke noe midt i mellom.

Turplanlegging for morgendagen. 
Styrt av dagens erfaringer og hovedbudskapet i snøskredvarselet på varsom.no: 
"Krevende forhold, ferdsel i bratt terreng krever erfaring og kunnskap. I tillegg til ustabile nysnøflak finnes det stedvis vedvarende svake lag under nysnøen." 


Ulike tur- og rutealternativer diskuteres i plenum. Alle ser ut til å nikke samstemt om at dette heller ikke blir dagen da vi skal utfordre skredterreng. Over hodet ikke. Under beina ikke.

Noen grupper velger dermed umidelbart ei 100% trygg tilnærming. Allerede før kveldsmaten er man enige: Skredterreng blir helt tabu!!

                                       Illustrasjonsbilde fra Magic Mountain Lodge, Lyngseidet

Mens andre derimot sier: -Vi vurderer underveis.  

På planlagt tur i terreng som har sine større områder under 30 grader, men som også fremviser mer utfordrende topografi med heng godt definerte inn i skredterrengklassen.

De trigget skredet på avstand. 
Fjernuløst. Skredmassene i utløpsområdet strakk seg over oppoversporene deres.

En hendelse som dette genererer viktige spørsmål. 

Var det greit under de rådende forhold og i det aktuelle terrenget og bestemme seg for å gjøre vurderinger og ta beslutninger underveis? Selvsagt er det lett å være etterpåklok.

Men. Hvor mye kompetanse og innsikt kreves det eventuelt for å kunne stå for denne tilnærmingen? Hvor sikker er vi på at vi er istand til gjennomføre løpende trygge rutevalg ut fra de gitte betingelser? Sikre nok? Hvor godt kjenner vi oss selv og de vi skal på tur med? Har vi kunnskapen? Har vi  kompetansen?  Til å kunne legge sporene innenfor vår risikoakseptsfære.

Kanskje er derfor det beste noen ganger ut fra all informasjon og erfaring vi har tilgjengelig å klargjøre planene helt og fullt allerede kvelden før tur;  "Vi velger et rutevalg som er 100% trygt. Hele veien. Hele dagen."

Å bestemme seg for å unngå vurderingsutfordringer tilknyttet mer krevende rutevalg underveis bidrar også til at vi slipper og måtte forholde oss til beslutnings- og handlingsmønstre som ofte styres av alt annet enn ei rasjonell tilnærming. Og fanges vi i de heuristiske fellene kan det gå galt.

Det er ikke lett nei. Å knekke koden.
For mange ganger går det jo bra. De fleste ganger faktisk. Det har livet fortalt oss.

Så dette handler om å finne de dager da det er helt ålreight å måtte gi slipp på noe. Og heller velge noe annet som kan bli nesten like bra. 

Selv om du da kanskje går glipp av muligheten å leke i Den fjellsiden med den herlige nysnøen. Men som du uansett kan komme tilbake til ved en senere anledning.

Vi må bare klare å finne de dagene. 

Da vi bør ta vurderingene og beslutningen allerede før vi drar ut på tur. Og stå på den.

                                                     Illustrasjonsbilde fra Magic Mountain Lodge, Lyngseidet

Hva nå da?

Så står jeg her da igjen. Ute på det snødekte fjellet. Jeg, spaden, lupa og rasterplata. Og snøprofilen.

Snøprofilen ja. Dette elementet som har levd sitt flyktige liv gjennom skiftende retninger hva gjelder metoder for å tolke snødekke og tilhørende stabilitet.

Etter at vi fikk snøskredvarslinga i Norge er snøprofilen atter kommet til verdighet igjen. Nå er det stor stas og få stå med hodet nede i denne gropa og stirre på den polerte veggen med hele vinteren så langt presentert i lags form. Hvert lag med sine snøskrystaller og tilhørende samhandling. Hvert lag sin meterologiske historie. Der hvert lag betyr noe.

Sammen er de sterke. Eller helt utrolig svake. Sterke bindinger gir trygghet. Svake bindinger skaper utrygghet og uvisshet. Eller motsatt...

Så her skuer man midt inn i snøens historiebok og skal prøve å forklare og forstå. Det er og blir så utrolig vanskelig. Vi har våre metoder. For å prøve å forstå. For å prøve å forklare. Noe føler man seg mer sikker på. Men mye føler man seg så forbannet usikker på.

Bildet har omsider satt seg.

Fokksnøen øverst. 20-30 cm. Harde flak. Stor tilleggsbelastning for å utløse noe..?!.

Skarelaget under der. Et par sentimeter; den er grei.

Men så under der. Den store stygge ulven. Rotta i rosehagen. 2-3 sentimeter lag med begynnende kankornete krystaller. Vedvarende svakt lag. Denne betegnelsen som har ridd oss som ei mare de siste årene. Og da ser det ikke ut til at vi slipper unna denne sesongen heller.

Hva nå da? De vil kunne leve lenge. Men vil de leve stillferdige der nede. Eller vil de føle behov for å røre på seg??

Disse store spørsmål får vi overhodet ingen svar på nede i snøprofilen.

Men med alle snøprofiler som idag graves rundt i vårt langstrakte land. Med alle de kloke hoder som som står og studerer lagdelingen. Med alle øyne og føtter som idag gjør mange andre viktige observasjoner. Med alle de gjennomarbeidete regobser som så legges ut. Med all den kompetansen som så setter sammen alle disse ingrediensene til et snøskredvarsel.

Med all denne fantastiske informasjonen vi da får tilgjengelig på regobs.no og på varsom.no.

Da har vi ihvertfall et utrolig godt utgangspunkt å kunne tilegne oss kunnskap som kan bidra til å tilpasse våre liv ute i snødekte fjell innenfor en sfære der vi føler oss komfortabel.

For uansett alle gode hjelpere idag så er det vi; du og jeg som selv er ansvarlige for å måtte stå inne for hvordan vi forholder oss til morgendagen. Når neste snøfall kommer.

regobs.no. varsom.no.  Og så et skredkurs.