fredag 15. januar 2016

La oss prate litt..

Glede i Tromsø. Glede hos skifolket. Krokenanlegget har fått snøkanonene igang igjen. Tromsø kommune har tatt over drifta og store planer er sporet ut for hvordan Tromsø Alpinpark skal bli den lekegrinda verdens toppturhovedstad fortjener.

Men det gikk ikke lang tid.  Malurtet i champagnen. Skred i Djevelberget. Atter en gang. Utløst av noen skikjørere.

"Noen fant det for godt å gå utenfor de oppmerkede og trygge løypene - og utløste et skred. Dette bør ikke forkomme da det kan bli forferdelige konsekvenser! Når slik skjer må bakken stenges for alle med umiddelbar virkning, og vi må involvere politi og myndigheter. Vær så snill og tenk på din egen, og andres sikkerhet når bakken brukes. Vi håper ikke dette skal skje igjen. Vi har ingen gjester å miste."
Var meldinga fra Tromsø Alpinpark. 

Selvsagt bør ingen av oss utløse skred. For da kan vi dø. Enkelt og greit. Ingen av oss ønsker da å dø.  Men å sende politi og myndigheter på oss tror jeg ikke hjelper mye i denne konteksten. Å sette opp et skilt tror jeg heller ikke har den store effekten. På noen ja, kanske. Å stenge området; ja. Men er det praktisk mulig over tid og er det ønskelig. Og det finnes alltid en annen bratt skibakke og utforske der det ikke er noen myndighetspersoner som sier fra.

For det vi egentlig ønsker er jo at ingen skal omkomme i snøskred.  Ingen steder.

Men  tilbake til Kroken. Fortsatt vil nok skispor søke ut mot og ned Djevelberget. Det må vi bare leve med.  Men vi kan gjøre noe med det. Slik at vi på sikt forhåpentligvis kan leve med færre skispor ut i bratthengene. Færre utløste snøskred. Færre omkomne. Kanskje ingen...! Verken her og eller der.

Men det krever en innsats. En human sådan. En kontinuerlig en. Hele livet. Fra deg og meg.
For det handler om mennesker.  Ikke om et skilt eller politi. Dette handler om vår tilnærming til en aktivitet som blir stadig mer og mer populær. Som er viktig og betyr mye både i et godtliv- og i et  større folkehelse- og samfunnsmessig perspektiv. Å være ute og leke på ski er sunt for kropp og sjel. Det gjør oss glade og i godt humør og gir mening med livet. Tur- og aktivitetsminner er skapt for å nytes og deles; ved kafebordet over koppen eller glasset, ved middagsbordet, når du står i sportsbutikken sammen med gode venner oppildnet av dagens skiopplevlse og bare må kjøpe litt breiere ski  og som det siste du husker før søvnen tar deg. 

Alt som følger etter en skredhendelse er så konkret å forholde seg til.  Det er der og da i all sin tydelige grusomhet. Forebygging er derimot langtfra konkret. Det er noe diffust, noe som ikke kan kvantifiseres i hvitt eller sort. Nesten totalt umålbart.  Forebygging blir det sarte menneskets forsøk på å systematisere bevisstheten rundt våre egne oppfatninger, våre vurderinger og avgjørelser. Slik at vi tilslutt klarer å effektuere alt dette ut i den rette handlingen som gjør at vi kan få lov å komme tilbake også neste dag. Med smilet om munnen. I live. Med skiene på beina. 

Å forebygge er å tilegne seg kunnskap og erfaring, en livslang prosess som må medleves i alle våre mil med skispor. På hver tur. Gjennom hver time med lek og gjennom diskusjonene, oppsummeringa og erfaringsutvekslinga før og etter..

Så kanskje aller mest skal vi neste gang ta oss tid i Kroken til og prate. Der og da. Diskutere litt. Om skred og sikkerhet. Både med de som kjører utafor Djevelberget og de som kjører i.  Både vi som er gjester og de som jobber der. Det kan være mye å lære gjennom en god prat. For alle.

Så la det ikke være en politimann eller en annen myndighetsperson, hvem nå det skulle være,  som  skal styre våre valg og handlinger. La det bli oss selv. For det er våre liv. Det er vårt ansvar å ta vare på oss selv i denne settingen.

Så når vi i morgen går av heisen på toppen i Tromsø Alpinpark da tar vi ansvar for våre egne ve og vel. Da vet vi hvor vi skal kjøre ned, og vi legger sporet der vi har bestemt oss for. Basert på en vel gjennomtenkt og gjennomdiskutert tanke-, vurderings og diskusjonsrekke og risikovurdering.

Men neste uke Neste uke kommer nye dager. Nye turer. Nye opplevelser. Med kanskje endrete forhold og utfordringer. Så vi må bare fortsette å prate. Vi må alltid ta oss tid til en prat.

Sånn for sikkerhetens skyld.







Av Espen Nordahl