mandag 17. april 2017

Noen ganger er det alright...

Årets påske sporer inn i historiebøkene.  I nord ordsatt med gul(l)skrift på hvitt papir med nyanser av blått.  Dager ut og dager inn med en like smilende meteorolog på kveldens Dagsrevy.

Leken i snøen har farget kropp og sjel med alle sjatteringer av intens glede. Glede og rus og takknemlighet over å få være en del av dette opplevelses fargespillet disse påskedagene 2017.

Glede ja. Turglede er drivkrafta. For å stå opp hver morgen og dra ut og opp for å leke i snøen.

Men så var det det der bakteppet. Som alltid henger og flagrer. Risikoen. For snøskred. Som alle toppturister må forholde seg til.

Også denne dagen.

Oppturen
Planlegge på kartet. Under 30 grader hele veien. Spørsmål underveis.  Bruke kunnskap brakt frem og utviklet gjennom en lang vinter for å gi svar. Nuet. Lese det aktuelle  skredvarselet   Observere, vurdere, diskutere. Hele veien.

Fokksnøflakene har stort sett stabilisert seg slik at det trengs generelt stor tilleggsbelastning for å løse ut skred. Kaldere temperatur i høyden gjør at det fortsatt kan finnes lommer med ustabil fokksnø som kan løses ut av en enkelt skiløper.
Lommene av fokksnøen vi sporer gjennom i høyden viser eller gir ingen tegn til spenninger. Selv der de ligger rett på skarelag er det ingen tegn med negative fortegn.

Men vi har sett. Andre steder. I noen isolerte områder. Små flakskred. Naturlig utløst sånn nesten helt uten mål og mening. Som stiller mange spørsmål uten at vi her og nå har så mange svar. Men de fyller inn i bakteppet.


Soloppvarming kan trigge små løssnøskred i bratte fjellsider.
Joda, det stemmer. I noen bratte sider og nært fjell observerer vi at det har det løsnet små våte løssnøskred. Kanskje fra i går.  Eller i forgårs. Det er kaldt denne dagen med lett bris og sola gir ikke fra seg så mye varme.

Vedvarende svake lag av kantkorn ligger lenger ned i snødekket og er trolig vanskelig å påvirke. Kraftig soloppvarming kan gjøre kantkornlaget aktivt, men det vurderes ikke som et skredproblem for øyeblikket. 
Joda. Observasjoner underveis med utsikt tilsier at liv i kantkornlaget har vist seg frem flere ganger. Et par store skred opp i størrelse 4-4,5. En del nok utløst av skvalbrekk. Men alle har løsnet i bratte heng 40 grader pluss.



Toppen
Vi når toppvarden. Dagen har vært perfekt så langt. Glede og trivsel og nytelse å være på tur. Den totale gode opplevelse.

Men så var det det med rusen. Den pirrende sitringen. Som ofte kobles inn når bindingene settes i kjøremodus og skituppene orienteres nedover. Gleden som oppleves mest intenst når tyngdekrafta er det som gir livet fart. Da det er det lett å koble fra fornuften og det bevisste og bare la seg rive med.

Nedturen
Så er det nedturen. Siste vurdering, diskusjon, avgjørelse og handling.

Vi har studert nedkjøringsruta på vei oppover ryggen vi har gått. Satt den inn i vurderingsbildet vi har bygd opp underveis til toppen.  Vår planlagte rute går ned midt i ei terrengfelle. Store skred fra sidene av dalen kan gi fataliteter.  Øvre deler av topphenget er rundt 35 grader på det bratteste.

Typisk skredterreng. Terreng for norske skredulykker.  Farge rød. 

Et par eldre skred fra dalsidene har nådd midten av dalgangen, men disse har mye snødd igjen. Så de observasjonene er ikke så relevante for dagens vurderinger. Noen ferskere små våte løssnøskred i solsiden har stoppet i henget. Men sola idag vil ikke løse ut noe mer, mener vi.

Faktor vær kodes til grønn til oransje

Enn snøen da. Det kom en god del snø tidligere i uka. Det har vært vind de siste dager. Fokksnøflakene vi har sporet gjennom på vei opp  og de små flakskredene vi har observert andre steder ligger også lagret i tankegodset.

Men dalgangen her ligger godt beskyttet for aktuell vind de siste dager. Da vi passerte øvre deler av henget på vei opp lå snøen løs ubunden. Noen eldre spor midt i dalen er fortsatt godt synlige.

Så totalt sett besvares spørsmålene om snøen med positive fortegn.

Faktor snø blir dermed idag den styrende for oss. Ubunden snø på et solid gammelt snødekke.
Eldre deler av snødekket som har vært påvirket av mildvær vil nå fremstå som stabilt.

Trafikklyset lyser grønt. 

Så endelig avgjørelsen blir; nedfarten gjennom dalen ligger idag innenfor vår komfortsone for risikoaksept.

Vi setter utfor.


Oppsummert; stunden nedover blir en av påskas høydare hva gjelder fin skikjøring.



Så noen ganger er det alright...

Men alltid et men
Vi lever i trua på at bevissthet og relevant bruk av kunnskap og erfaring hjalp oss til å komme frem til de fornuftige svar som avstedkom den korrekte slutthandlingen denne dagen.

Men uansett; svaret på hvor langt unna vi var for at dette kunne endt alt anna en alright får vi aldri. Den usikkerheten må vi leve med når vi ferdes i skredterreng.

Men mange år på skolebenken har lært oss; det er bedre å ha lest før man går opp til eksamen. Det gir oftest bedre resultater.

Vi har trua på kunnskap. Og at riktig bruk av kunnskap gir de beste handlinger.

Amen.






torsdag 23. mars 2017

Bare....

Jeg var tilstede på skredseminaret i regi av CARE der Thomas T. Kleiven fortalte sin usminkede sterke historie fra skredulykka i Frankrike.

Has skulle han bare krysse den siste fjellsiden. I samme sporet som de andre som hadde kjørt før han. Ville ta noen sekunder. Deretter var det bare kort vei ned til bilene på parkeringen. Enkelt og greit.

Midt ute i fjellsiden sa det pang. Stort skred. Endte i ei terrengfelle.

Redningsmannskapet gravde han frem. Etter en halv time. I live.

Bare
I ettertid har jeg har tenkt mye på historien. På ordene fra Thomas. Og det er spesielt et ord som er blitt hengende til mye ettertanke; ordet bare. 

Bare. Utstråler naken enkelthet. En eksistens rammesatt av noe lite. Tidsatt av bare noen sekunder. Et kort øyeblikk.  Rommer så lite i alle sine fasetter at her er ikke plass for at det kan gå galt. Men denne historien viser at det kan det. Det kan ende i tragedie. Hardt, brått og brutalt.

Dette ordet kan bli en mental felle for oss. Der vår oppfatning av betydningen fargesetter våre tanker og handlinger.

Så neste gang ordet bare kommer inn som en del av konversasjonen bør kanskje tidsperspektivet rundt tilnærmingen bli litt lengre.  Stoppe opp. Hva ligger innpakket i ordet denne gangen? Ta diskusjonen. Stille spørsmål. Argumentere for og imot. Prøve å bevisstgjøre seg all viktige informasjon av betydning  Gjøre vurderinger. Tenke gjennom tingene en gang til. Før handling.

Hva er det bare vi skal gjøre. Skal vi bare passere denne fjellsiden. Ok at det nok bare tar ti, femten sekunder. Men hva rommer de sekundene. En 35 grader bratt snøflanke. Eksposisjon og høyde innenfor de(t) definerte skredproblem? Kanskje med et tilhørende ferdselsråd at vi generelt bør unngå skredterreng idag? Kanskje bærer vi i tillegg med oss tanken om det lille fokksnøflaket vi løste ut tidligere på dagen. Ikke så stort der og da. Men hva her og nu?

Og.  Noen ganger bør man kanskje komme til den konklusjonen at idag er ikke akkurat dette det mest kloke å gjøre. Selv om det bare er å skulle passere den korte fjellsiden.

Da er det bedre bare å snu. Og spore frem til plan B.








fredag 10. februar 2017

Den lange veien



Det pågår kontinuerlige diskusjoner innen skredmiljøet om hvordan man best kan få folk til å tilegne seg  kunnskap og bruke den for å kunne ferdes trygt i vinterfjellet. En interessant og viktig debatt.

Etter å ha drevet på med skredopplæring i sånn cirka over 20 år har man jo gått inn gjennom et utall av refleksjons perioder med ulike erkjennelseutganger. Det som er sikkert etter alle disse årene er at jeg fortsatt har trua på at opplæring hjelper.  Jeg har trua på mennesket. At de faktisk er istand til å ta til seg kunnskap som de blir til del og som de på en eller annen måte en eller annen gang klarer å bruke på en bevisst måte. Som endrer adferd. Før eller siden. Til noe som bidrar til et tryggere liv ute og oppe. Dette er selvsagt vanskelig å måle. Men lettere å synse.

Jeg kalles det 20 år med kvalifisert synsing. Helt uten vitenskapelige tilnærminger. Fra vi starta nede i den 3 meter dype snøgropa intenst studerende snøprofiler med meterlange opptegninger av hardhet, kornform og "hva betyr dette"? til vi idag kan klikke oss inn daglig kokka 16 og få oppdaterte gjennomarbeidede skredvarsler har vi sett ei utvikling som har satt spor i snøen store med kvantesprang.

Hele landet fremstår jo idag som en forvokst utgave av Sarons dal. Som ei sprudlende og aktiv menighet med folk og stemmer. Folk som blitt flinkere og mer bevisste. Til å tilnærme seg og håndtere alt som har med ferdsel i vinterfjellet å gjøre. Hvilket fokus er det ikke i dag på alt som har med snø, ski, skikjøring og toppturer og snøskred.  Vi har fått stemmer som uttrykker seg. Med større faglig ballast. Som høres. Flere skredkursarrangører, flere skredkurs, flere deltakere, flere åpne dører på sosiale medier, flere folk ute på tur, flere folk som prater og diskuterer. Kort sagt; flere og mer av det meste. En liten folke-bevegelse på vandring.

I et kort historisk perspektiv. Fra å ha gått fra et Kattfjordeidet i mitt egen troskyldige kunnskaps minimalistiske verdensbilde en januardag i 1995 til befolkningseksplosjonen vi ser i 2017 samme tid. Og observert. Og hørt. Og erfart. Da er jeg er helt sikker. Dette går veien. Vi er godt innafor gulstripene på den lange rette veien.

For så å roe ned hallelujastemninga litt. Vi vil fortsatt fortsette å vingle oss fremover på den lange veien, men vi vingler ihvertfall i rett retning. Jeg tror og mener kort og greit at gjennom spesielt de siste fem årene etter at vi fikk skredvarslinga i Norge er vinterveien blitt en god del tryggere for mange av oss.

Jeg er faktisk sikker. Helt sikker..... Så får forskningen vise at det er rett!

Så bare vent å se.

En dag et år når vi visjonen noen av oss har festa på hjernen med dobbeltsidig teip; "0 omkomne i snøskred i Norge."

Bare ha litt tålmodighet..

En dobbeltsidig teip henger ikke på evig veit du...




tirsdag 17. januar 2017

Les. Les for fan. Spesielt om tallet 2.

Et bilde sier mer enn 1000 ord heter det.  Men det gjelder ikke alltid. Spesielt ikke hvis de ordene forteller noe viktig. Så noen ganger bør vi lese ordene også.

Spesielt de om tallet 2.

For mange som lever sine timer ute i snødekte fjell er det livet basert på bilder av tallene 1,2,3,4 innbakt i fargene grønn, gul, oransje og rød farge med ett tilhørende ord.  Forholdet til skredfareskalaen er for mange relatert til denne enkle visuelle fremstillingen. Men livet bør være verdt litt mer innsats.


Rød farge, tallet 4 og ordet Stor tilsier umiddelbart at her skal man være obs. 4 på en skala fra 1-5 er høyt. Røde trafikklys vet vi umiddelbart tilsier stopp.  Kirkeklokkene ringer. Vi forstår. Og vi handler resolutt og mer eller mindre automatisk legger våre skispor i helt skredtrygt terreng. Eller kanskje helst i oppkjørte skispor.



Tallet 3 kan også være ei utfordring, men...


..det er når skjermen med dagens skredvarsel lyser opp med en 2er dandert inn i  den duse litt koselige gulfargen at det ofte ikke er så mange vekkerklokker som ringer. 2 er jo et lite tall. Moderat skredfare er jo heller ikke så stor skredfare da. Virker ikke så farlig.Følelsesmessig og mentalt sett. Og vi legger avgårde på tur. Og ender ofte opp i skredterreng. På steder vi egentlig ikke burde vært den dagen.



Kort fortalt. Statistikken sier at de fleste skredulykker skjer på faregrad 3 og på 2.

Så derfor bør vi ta oss tid.  For dette handler vel egentlig om tid. Og om interesse. Eller mangel på sådanne. Til å ta en tur inn på bakrommet først. Bak gulfargen. Bak tallet 2. Sette oss ned og lese hva som står i teksten i skredvarselet. Det er mye viktig lærdom i det skrevne ord. Spesielt de som står i skredvarslene. Egentlig det meste av lærdommen å finne der. Som faktisk i ytterste konsekvens kan redde livet ditt.

Så hva står det skrevet bak det gule 2-tallet?  Generelt:"Ferdsel i skredterreng krever kunnskap. Lokalt ustabile forhold. Skredutløsning mulig."

Ups. Ikke så uskyldig likevel dette tallet 2.

Men det er flere gulnyanserte kunnskapseventyr vi får fortalt. Hvis vi leser enda litt mer. I de regionale skredvarslene. De livs-viktigste ordene. Som blant annet forteller oss hva som er gjeldende skredproblem. Denne fokksnøen, nysnøflaket eller dette dype vedvarende svake laget. I hvilken høyde. I hvilke eksposisjoner. Viktig viktig informasjon vi bør forholde oss til.

Og det kommer enda mer;  om hvordan vi under de gitte skredproblem kan takle utfordringene vi møter når vi skal ut og sporlegge fjellene. Skredvarslene bidrar med gode gratis ferdselsråd. Som kan være veldig lure å følge.

Også på det lave tallet 2.

Hvis vil vil leve lykkelig lenge i kongeriket sammen med våre kjære.

Noe er blitt borte på veien. Fra Asbjørnsen og Moe eventyr til dagens digitale sosiale mediaverden der alt ofte blir servert bildelig kort fortalt.

Så ta deg en tur inn på bakrommet. Og les. Les for fan.

Spesielt om tallet 2.

LES teksten i skredvarselet! Kan være lurt det.






søndag 1. januar 2017

Livet er skjørt




På 2016s siste dag ble vi hardt og brutalt minnet på hvor skjørt livet egentlig kan være. Da ble en av årets sterkeste og kanskje mest lærerike historier gjort tilgjengelig på nettet fra Dagens Næringsliv

Min gode venn Thomas Kleivens knallsterke usminkete og ærlige fortelling om møtet med døden i snøskredet i Frankrike bør være obligatorisk lesing for oss alle som tiltrekkes av ski og skikjøring. Som lærer oss å sette pris på livet. 

Den er så inn til beinet ærlig og naken. Du føler mørket. Håpløsheten. Savnet. Så ubarmhjertig. Og viser i all sin tydelighet livets kompleksitet. Der vi mennesker noen ganger rett og slett kommer til kort med våre evner til å gjøre de korrekte beslutninger og handlinger.
Å leve er en mangesidig aktivitet. Vi er i det store og hele avhengig av trygget rundt oss sammen med våre kjære. Men samtidig føler vi av og til behovet og lengselen for å søke ut av livets trygge havn. Til farvann preget av spenning, som på noen hav kan ha risiko som en del av elementene.

Vi som liker ski og fjell lever i denne sfæren. Alt terreng brattere enn 30 grader er potensielt snøskredterreng. Der vår lek i ytterste konsekvens kan medføre fataliteter.

Vinterfjellet i seg selv er uten skyld. Det er når vi mennesker kommer på besøk at det oppstår en risiko. Som kan resultere i fataliteter. Vi kan ferdes tur etter tur i fjellet uten å få noen respons på våre handlinger.  Annet en store smil og tilfredhet. Men kanskje var vi bare en meter, et sekund fra katastrofen. Inntil en dag da du treffer den udetonerte bomba....

Så hvordan unngå å bli den som går opp til eksamen uten å ha fått forberedt seg.  Kunnskap om de fysiske betingelser for snøskred er selvsagt viktige. Men det er ikke skredet som er utfordringen, det er oss mennesker. Vi er selv skyld i de fleste snøskred.

Flyindustrien har alltid vært flink å bruke ulykker ofte forårsaket av menneskelige feil til å forbedre rutiner. De har klart å skape en naturlig åpen kultur rundt dette. Det har hjulpet. 

Så da handler det at vi innen snøskredkulturen også kan klare å jobbe frem en åpenhet. Rotfestet i erkjennelsen av at vi mennesker ikke er skapt perfekte, ingen av oss. Vi kan og gjør feil alle sammen.  Men la oss bruke våre mistak til noe positivt. Til at andre kan unngå å gjøre tilsvarende feil.
I andre land har de lenge hatt en kultur med å gi ut oppsummeringer av hendelser med tilhørende læringspunkter.  Vi er på positiv vei i Norge. NGI laget i mange år rapporter etter skredulykker.

Nå oppfordrer varsom.no til en frivillig rapportering av ulykker og hendelser: "Den viktigste kilden for fakta og læring er de som var involverte i nestenulykken. Vi oppmuntrer til åpenhet om årsakene slik at andre kan lære av det. Det være seg hvordan skredet kunne vært unngått, skadene redusert eller redningen mer effektiv."

Det blir i en del tilfeller utarbeidet mer utførlige rapporter med fokus på hva vi kan lære av hendelsen! Gå inn og les og lær fra de som er tilgjengelige.

Med utgangspunkt i at ingen av oss er perfekte, blir min oppfordring for 2017 . Se på dine feilvurderinger som en ressurs som kan bidra å redde liv. 

La oss alle stå frem usminket og dønn ærlig om våre handlinger. I en felles dugnad for et åpnere snøskredsamfunn. I lyset av håpet om at ingen skal omkomme i snøskred i Norge.

Del din informasjon og erfaringer, det kan hjelpe andre!

La Thomas` historie bli ei ledestjerne for oss når vi sporer inn i 2017.  Dagen da ulykken skjedde var hans viktigste dag i livet.

La oss alle bidra til at våre viktigste dager blir fylt av glede og de gode opplevelser. Hele dagen. Hele livet.

Av Espen N.





mandag 5. desember 2016

Fortsatt en vei å gå...

Fokuset på utfordringer tilknyttet snø og skred og ferdsel i skredterreng har nådd nye høyder de siste årene. På fjellet, i magasinspalter, i sosiale medier, på konferanser og seminarer,  kurs og foredrag, over middagsbordet. Det arrangeres flere kurs og det utdannes flere skredinstruktører.  Det diskuterers, snakkes, formidles og læres i så mange ulike fora. Ingenting er mer gledelig enn det.

Målsatt av at ett liv omkommet i snøskred er ett for mye vil visjonen om ingen skal omkomme i snøskred i Norge fortsatt leve. Som ei stor lysende julestjerne der fremme. Visjonen virker kanskje nesten uoppnåelig, men vi får ta et steg av gangen. Handle smått og kort, tenke stort og langt! Så når vi den.

Men vi må nok innse at vi snakker en litt lang vei. Og som Vømmøl Spellmannslag sa det: "Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl". Ting tar tid. Men vi må bare ha trua. Satt i system av flinke og engasjerte hoder med hender og entusiasmen til å gjøre jobben.

Slik som turistnæringen i nord har vist. De hadde trua på å kunne utvikle vinterturismen. De hadde hodene og de hadde hendene. De hadde visjonen.  Og etter i mange år ha jobba målbevisst plukkes nå de søte fruktene; vinterturismen i nord har eksplodert. Hard langsiktig jobbing nytter.

Mens turistnæringen ønsker mange tusen fler, ønsker vi færre. Helst ingen. Skredofre. Men målet vårt er nok vanskeligere å nå. Mer sammensatt, mer komplisert og mer utfordrende. Men vi må bare stå på. Det er fortsatt mange i dette langstrakte landet som huserer med fjell som nærmeste nabo som ikke har hørt om ww.varsom.no.   Så jo enda flere gode disipler vi får med oss på kunnskapsformidlingsdugnaden om det forebyggende aspektet innen ferdsel i vinterfjellet, jo bedre. 

XXL - Nordens største sportskjede tydeliggjør at det fortsatt er en jobb å gjøre. I Vinterguiden 2016/17 som dukket opp i postkassa idag 05.12 var det flere sider med fokus på topptur; "Topptur er opptur" sto det. I utgangspunktet helt enig. Flott det. Men for undertegnede ble det en nedtur.  Mye av teksten handlet om kunnskap. Vel og bra. Men det handlet mest om kunnskap om ski, skiutstyr, hvordan bli god på ski og at du må ha med deg sikkerhetsutstyret.

Å jo; de nevnte fjellvettreglene...nei, beklager, nei; de ville de ikke si noe om.

Ikke et ord om www.varsom.no. Ikke et ord om at du også må ha kunnskap om hvordan beherske teknikken å kunne velge turer, terreng og topper etter ditt kunnskaps- og ditt erfaringsnivå.

Ikke et ord med oppfordring om at det kan være veldig lurt å investere i et skredkurs.

Et skredkurs. Kanskje enda lurere enn å kjøpe Rando Set Camox Freebird, Kingpin, 16/17...

Neste gang XXL. I neste Vinterguide....


Av Espen Nordahl

torsdag 24. november 2016

Det begynte med en telefon...

Det begynte med en telefonprat. En februarettermiddag for en god del år siden. En av de vintrene det var stort fokus på snøskred. Både blant folk og i media.  Hvilket fjell kan jeg dra på i morra for å kunne være trygg,  var det entydige spørsmålet i andre enden.


Ja, hvor kan man dra på topptur og være helt trygg tenkte jeg etter å ha avslutta samtalen. Og hva ligger det i det å være trygg.

Gjennom litt mer tankevirksomhet og flere påfølgende kaffekopper ble så boka "Trygge toppturer" født.

Trygghet er viktig for de fleste av oss. Vi er nok de fleste av oss trygghets søkende individer. Så hvordan bli til del trygghet på toppturer der så mye er knyttet opp mot utrygghet og risiko.
Kan man snakke om trygge toppturer. I ei tid da mange blir tatt og flere omkommer i snøskred.

Etter å ha slengt ut bok-ideen til Fri Flyt på skredkonferansen i Sogndal i 2013 tok de sporenstreks imot skistaven.  
Og nå foreligger det ferdige produkt. Der jeg sammen med redaktør i Fri Flyt Erlend Sande har fått det ærefulle oppdrag å være med-redaktør. Med viktige bidrag fra en rekke kompetansepersoner i vårt langstrakte fjellrike land.

En stor stor takk til Fri Flyt gjengen som gjennom så mange år har vist at alt er mulig. Bare man fyller på med entusiasme, ståpåhet og faglig dyktighet.

Arbeidet med prosjektet har vært både spennende,utfordrende  lærerikt og givende. Innerst inne er det kanskje denne boka jeg lenge har drømt om å kunne få bidra til.

En definisjon av trygghet er "en opplevd, vesentlig subjektiv følelse av fysisk forutsigbarhet i omgivelsene, og som omfatter fysiske, psykiske og sosiale forhold knyttet til individ og samfunn, inkl. tilhørighet, mestring og livskvalitet."  Så vi er her inne i sfæren av noe som mye er et personlig anliggende.

Vi ønsker i denne konteksten at boka "Trygge toppturer" skal bli et hjelpemiddel der du skal kunne utvikle og skape deg ditt trygghetsforhold til å gå på topptur.

Det finnes de topper der du under hele turen kan unngå å sporsette skredterreng. Det utgjør de fleste turer i boka.
Det finnes topper der du i mesteparten av turen kan holde deg unna skredterreng. Det finnes noen av disse i boka.
Det finnes topper der du er eksponert for skredterreng i store deler av turen.  De finner du ikke i denne boka.

Boka skal være et verktøy til alle de som ønsker å utforske og nyte vinterens herligste eventyr. Du skal lære å planlegge og vurdere turer med hovedfokus på terreng og skredvarsel i forhold til kunnskap og erfaring i den gruppa du skal på tur med. Med mål å kunne gjennomføre turer der du og dere føler og opplever trygghet.

Å søke trygget er å lære trygghet. Å lese, bruke og diskutere "Trygge toppturer" er å lære trygge toppturer.

Far vel og Trygg vinter!

Boka kan kjøpes her