fredag 6. oktober 2017

Det handler om handlingen

Det er handlingen som tar livet av deg  - ikke beslutningen 

Ei dramatisk innledning satt litt på spissen. Men en potensiell sannhet i sin bratteste konsekvens.


For de av oss som setter spor innen topptur- og snøskredtematikken kan vi ikke unngå å høre ordet beslutningstaking. I ulike fasetter. Relatert til oss som enkeltindivid eller som en del av en gruppe. I  forskjellige kontekster må vi hele tiden jobbe oss frem mot og ta en beslutning. Og helst en som bringer oss alle opp på fjellet, ned fra fjellet og hjem igjen. I live.


Vi har våre hjelpemidler. Werner Munters 3 x 3 er et kjent verktøy og forhåpentligvis i bruk når det gjelder å planlegge og gjennomføre turer. Som med sine ulike faktorer og nivå bringer oss frem til ståstedene der vi tar beslutningene. Fortsette etter planen. Eller endre den.

Vi har generelt mye fokus på og legger ned energi i disse fasene av turen. Vi er blitt dyktigere til å observere, vurdere, diskutere. Og tilslutt konkluderer og beslutte.

Men det er når beslutningen er tatt og statisk enegi skal omsettes i bevgelsesenergi at den egentlige utfordringen venter.  Handlingen. Der du viser om du har forstått. Når du staver deg ut fra den mentale rasjonelle tilnæringen og inn i action-en. Beslutningshandlingen. Der det verbale skal materialiseres ut i gjerning.

Dette neste millisekundet, sekundet, to sekunder, ti sekunder, minuttet, ti minutter, halvtimen. Når rusen stiger opp fra dypet eller ned fra himmelen og fyller kropp og sjel. Det er nå du viser ditt sanne deg. Det er nå du skal få approved/ not approved stempet.

Mens så er det det da. Når nysnøen ligger dyp urørt. Langs den linja vi var så enige om kjøre. Men også tjue meter til høyre. I det herlige fristende litt brattere henget. Da har vi så lett for å glemme det vi var enige om.

-Men dit bort skulle vi jo ikke. Vi hadde studert kartet. Eksponeringa var forskjellig. Mye mer ugunstig i forhold til  utbredelsen av de definerte skredproblemene angitt i skredvarselet. Det hadde vi snakka om. Og alle var enige. Vi skulle kjøre ned her. Ikke der.

Men ka fan. Akkurat her og nu vil jeg  kjøre brattere. Det er det jeg vil. I denne herlige puddersnøen. Dette går bra. Hvorfor skal det ikke gå bra? Det skjer sikkert ingenting.  Let it roll!

Vi har nok alle vært i den tilstanden. Når vi rives med. Når vi glemmer alt og alle og gir oss 100 % hen til nuet. Nytelsen. Den intense indre høydare følelsen. Livets state of the Art. Alle skikjørers store mor.

Men leken i brattere fjellsider på ski gir deg sjelden andre svar enn lykkefølelsen underveis og tilfredsheten etterpå. Du får nesten aldri noen bekreftelser på om dine beslutninger og påfølgende handlinger egentlig var innenfor. Eller hvor nær du var for at de lå utenfor.

Så det gikk nok sikkert bra denne gangen også.  Men så lenge vi leker i restrisikolandet, må vi hele tiden måtte forholde oss til muligheten for å kunne løse ut og bli tatt av snøskred.

Og det er i handlingsrommet vi fysisk kan løse ut snøskred. Så la oss kanskje denne vinteren sette litt mer fokus på handlingsfæren. Som følger etter alle beslutningsnikkene og thumps upene.

Hvorfor gikk det bra idag da er for eksempel i så henseende et betimelig spørsmål å stille når siste sving er satt. Klarer vi å svare på det?

Tanker, ord og gjerninger er alle viktige. Men viktigst er gjerningene.










mandag 17. april 2017

Noen ganger er det alright...

Årets påske sporer inn i historiebøkene.  I nord ordsatt med gul(l)skrift på hvitt papir med nyanser av blått.  Dager ut og dager inn med en like smilende meteorolog på kveldens Dagsrevy.

Leken i snøen har farget kropp og sjel med alle sjatteringer av intens glede. Glede og rus og takknemlighet over å få være en del av dette opplevelses fargespillet disse påskedagene 2017.

Glede ja. Turglede er drivkrafta. For å stå opp hver morgen og dra ut og opp for å leke i snøen.

Men så var det det der bakteppet. Som alltid henger og flagrer. Risikoen. For snøskred. Som alle toppturister må forholde seg til.

Også denne dagen.

Oppturen
Planlegge på kartet. Under 30 grader hele veien. Spørsmål underveis.  Bruke kunnskap brakt frem og utviklet gjennom en lang vinter for å gi svar. Nuet. Lese det aktuelle  skredvarselet   Observere, vurdere, diskutere. Hele veien.

Fokksnøflakene har stort sett stabilisert seg slik at det trengs generelt stor tilleggsbelastning for å løse ut skred. Kaldere temperatur i høyden gjør at det fortsatt kan finnes lommer med ustabil fokksnø som kan løses ut av en enkelt skiløper.
Lommene av fokksnøen vi sporer gjennom i høyden viser eller gir ingen tegn til spenninger. Selv der de ligger rett på skarelag er det ingen tegn med negative fortegn.

Men vi har sett. Andre steder. I noen isolerte områder. Små flakskred. Naturlig utløst sånn nesten helt uten mål og mening. Som stiller mange spørsmål uten at vi her og nå har så mange svar. Men de fyller inn i bakteppet.


Soloppvarming kan trigge små løssnøskred i bratte fjellsider.
Joda, det stemmer. I noen bratte sider og nært fjell observerer vi at det har det løsnet små våte løssnøskred. Kanskje fra i går.  Eller i forgårs. Det er kaldt denne dagen med lett bris og sola gir ikke fra seg så mye varme.

Vedvarende svake lag av kantkorn ligger lenger ned i snødekket og er trolig vanskelig å påvirke. Kraftig soloppvarming kan gjøre kantkornlaget aktivt, men det vurderes ikke som et skredproblem for øyeblikket. 
Joda. Observasjoner underveis med utsikt tilsier at liv i kantkornlaget har vist seg frem flere ganger. Et par store skred opp i størrelse 4-4,5. En del nok utløst av skvalbrekk. Men alle har løsnet i bratte heng 40 grader pluss.



Toppen
Vi når toppvarden. Dagen har vært perfekt så langt. Glede og trivsel og nytelse å være på tur. Den totale gode opplevelse.

Men så var det det med rusen. Den pirrende sitringen. Som ofte kobles inn når bindingene settes i kjøremodus og skituppene orienteres nedover. Gleden som oppleves mest intenst når tyngdekrafta er det som gir livet fart. Da det er det lett å koble fra fornuften og det bevisste og bare la seg rive med.

Nedturen
Så er det nedturen. Siste vurdering, diskusjon, avgjørelse og handling.

Vi har studert nedkjøringsruta på vei oppover ryggen vi har gått. Satt den inn i vurderingsbildet vi har bygd opp underveis til toppen.  Vår planlagte rute går ned midt i ei terrengfelle. Store skred fra sidene av dalen kan gi fataliteter.  Øvre deler av topphenget er rundt 35 grader på det bratteste.

Typisk skredterreng. Terreng for norske skredulykker.  Farge rød. 

Et par eldre skred fra dalsidene har nådd midten av dalgangen, men disse har mye snødd igjen. Så de observasjonene er ikke så relevante for dagens vurderinger. Noen ferskere små våte løssnøskred i solsiden har stoppet i henget. Men sola idag vil ikke løse ut noe mer, mener vi.

Faktor vær kodes til grønn til oransje

Enn snøen da. Det kom en god del snø tidligere i uka. Det har vært vind de siste dager. Fokksnøflakene vi har sporet gjennom på vei opp  og de små flakskredene vi har observert andre steder ligger også lagret i tankegodset.

Men dalgangen her ligger godt beskyttet for aktuell vind de siste dager. Da vi passerte øvre deler av henget på vei opp lå snøen løs ubunden. Noen eldre spor midt i dalen er fortsatt godt synlige.

Så totalt sett besvares spørsmålene om snøen med positive fortegn.

Faktor snø blir dermed idag den styrende for oss. Ubunden snø på et solid gammelt snødekke.
Eldre deler av snødekket som har vært påvirket av mildvær vil nå fremstå som stabilt.

Trafikklyset lyser grønt. 

Så endelig avgjørelsen blir; nedfarten gjennom dalen ligger idag innenfor vår komfortsone for risikoaksept.

Vi setter utfor.


Oppsummert; stunden nedover blir en av påskas høydare hva gjelder fin skikjøring.



Så noen ganger er det alright...

Men alltid et men
Vi lever i trua på at bevissthet og relevant bruk av kunnskap og erfaring hjalp oss til å komme frem til de fornuftige svar som avstedkom den korrekte slutthandlingen denne dagen.

Men uansett; svaret på hvor langt unna vi var for at dette kunne endt alt anna en alright får vi aldri. Den usikkerheten må vi leve med når vi ferdes i skredterreng.

Men mange år på skolebenken har lært oss; det er bedre å ha lest før man går opp til eksamen. Det gir oftest bedre resultater.

Vi har trua på kunnskap. Og at riktig bruk av kunnskap gir de beste handlinger.

Amen.